Bak kulissene: slik øver vi på direktesendt intervju uten å miste tråden

Når vi lager øvelsene til direktesendt intervju, starter vi med noe veldig vanlig: et bord, to stoler, en mobil som tar opp og en synlig klokke. Ingen avansert utstyrspark er nødvendig for å trene på det som faktisk avgjør et live-intervju, nemlig oppmerksomhet og valg i sanntid.

Deltakeren får et tema, en gjest som spilles av en annen kursdeltaker eller en instruktør, og en fast tidsramme. Før vi setter i gang, skriver deltakeren ned tre ting på ett ark: hva samtalen skal handle om, hva som absolutt må med, og hva som kan droppes hvis tiden knapper seg inn.

Det lille arket er viktigere enn det ser ut til. Under press leser du ikke en lang forberedelsesmappe. Du kaster et blikk ned på tre linjer, og de må være skrevet slik at de gir mening med én gang.

• Bord, to stoler og en synlig klokke
• Tre linjer på ett ark: tema, må med, kan droppes

I direktesendte intervjuer er klokken nesten alltid den som bestemmer til slutt. Derfor lar vi den stå i synsfeltet under hele øvelsen, slik at deltakeren venner seg til å lese tiden uten å la blikket henge fast.

Vi deler samtalen i tre blokker og setter et ønsket klokkeslett for hver overgang. Det er ikke ment som en streng fasit. Poenget er å merke når du ligger foran eller bak planen, og å kunne justere i tide i stedet for å måtte presse det siste temaet inn på tyve sekunder.

Mange oppdager at de bruker for lang tid på den første delen fordi gjesten er hyggelig og samtalen flyter. Det er en god feil å begå på øvingsrommet, for da kan vi snakke om hvordan en vennlig, bestemt overgang høres ut.

Midt i øvelsen lager vi bevisst forstyrrelser. En instruktør gir tegn om at det mangler to minutter, gjesten svarer på noe helt annet enn spørsmålet, eller en tenkt teknisk feil gjør at du må starte et spørsmål på nytt. Deltakeren vet at noe kommer, men ikke når.

Det vi observerer er hva som skjer med tråden. Noen blir stille og leter i arket. Andre fortsetter som om ingenting har hendt og mister gjesten underveis. De som klarer seg best, sier gjerne en kort setning som samler opp der de var, og tar så neste spørsmål.

Vi øver derfor på små gjenopptakssetninger, slik som at vi var inne på dette, og så tar vi det videre. De høres naturlige ut når de er øvd inn, og de gir deg noen sekunder til å tenke.

• Tidstegn fra instruktør uten forvarsel
• Gjesten som svarer ved siden av spørsmålet
• Kort gjenopptakssetning som samler tråden

Etter hver runde ser vi opptaket sammen, og vi gjør det på en bestemt måte. Første gjennomgang er uten lyd tilbake i hodet på deg selv: hvor ser du, hvordan sitter du, når kikker du på klokken. Kroppsspråk avslører ofte stress før stemmen gjør det.

Deretter hører vi bare etter spørsmålene. Var de korte? Stilte du to spørsmål i ett? Fikk gjesten faktisk plass til å svare ferdig, eller fylte du stillheten for tidlig? Disse tre punktene dekker det meste av det vi retter opp.

Som instruktør i etikk og sitater lytter jeg også etter noe annet: hvordan gjesten omtales, og om en uttalelse blir gjentatt slik den ble sagt. Live-situasjonen gjør det fristende å parafrasere raskt, og det er der små unøyaktigheter oppstår.

• Korte spørsmål, ett om gangen
• Gi gjesten tid til å svare ferdig
• Gjengi det som ble sagt slik det ble sagt

Den vanskeligste balansen i en direktesendt samtale er å holde tiden og samtidig la gjesten føle seg hørt. Vi øver derfor på å avrunde et tema før gjesten merker at klokken presser. Det kan være en oppsummerende setning som viser at du har forstått, etterfulgt av en myk overgang.

Hvis tiden likevel går ut, er det bedre å kutte et tema helt enn å stille tre raske spørsmål som ingen rekker å svare på. Gjesten fortjener et ordentlig avslutningsspørsmål, ikke en rest. Derfor planlegger vi avslutningen først, ikke sist.

Under øvelsene ber vi deltakeren si høyt hvilket tema som blir strøket om det blir trangt. Det gjør beslutningen kjent på forhånd, og da blir den ikke en panikkreaksjon midt i sendingen.

Etter noen runder ser vi et mønster. Deltakerne som øver med ett ark, en synlig klokke og en kjent plan for hva som kan strykes, blir roligere. Ikke fordi ting slutter å gå galt, men fordi de vet hva de skal gjøre når det skjer.

Roen merkes i stemmen og i tempoet. Spørsmålene blir kortere, pausene mer bevisste, og gjesten svarer mer åpent fordi han eller hun ikke føler seg jaget. Det er resultatet vi jobber mot, og det kommer av repetisjon, ikke av talent.

Vi ber alltid deltakerne gjenta øvelsen med et nytt tema og en ny gjest. Én vellykket runde forteller lite. Det er når teknikken holder på tvers av situasjoner at den er blitt din egen.