Fra tre brede spørsmål til én god samtale: Idas intervju

Ida tok kontakt etter at hun hadde meldt seg på kurset i høst. Hun lager korte videoportretter av folk i hjembygda, og neste gjest var en møbelsnekker som hadde drevet eget verksted i mange år. Utkastet hennes besto av tre spørsmål, alle så brede at jeg lurte på hvor gjesten skulle begynne.

Det første lød omtrent slik: Fortell om deg selv og arbeidet ditt. Det andre handlet om hva som er viktig for ham, og det tredje om fremtiden. Ida var redd for at samtalen skulle gå tom etter fem minutter, og at hun da skulle sitte med kameraet på og ingenting å si.

Bekymringen er vanlig, og den har sjelden med mangel på spørsmål å gjøre. Den handler oftere om at spørsmålene ikke gir gjesten noe konkret å ta tak i. Vi startet derfor ikke med å skrive flere spørsmål, men med å se på hva de tre hun allerede hadde, egentlig bad om.

Et spørsmål som Fortell om deg selv overlater hele jobben til gjesten. Han må velge hvilken del av livet han skal starte med, hvor mye han skal fortelle og hva som er interessant. Mange svarer da med en glatt oppsummering de har sagt før, og da får du lite du ikke allerede kunne lest på et visittkort.

Vi gikk gjennom utkastet linje for linje på øvingsarket for åpne spørsmål. Ida oppdaget selv at to av spørsmålene kunne besvares med en kort setning, og at ingen av dem pekte mot en situasjon, et menneske eller et valg. Det var ingenting å følge opp, og det var kjernen i uroen hennes.

Jeg ba henne markere hvert ord i spørsmålene som kunne vises fram eller forestilles. Det ble nesten ingen. Da forstod hun at problemet lå i språket, ikke i forberedelsene hennes. Hun hadde lest seg opp på snekkeren, men bakgrunnsstoffet hadde ikke kommet inn i selve spørsmålene.

• Spørsmål som kan besvares med én setning, gir lite å følge opp
• Spørsmål uten konkret situasjon gir ofte innøvde svar
• Bakgrunnsstoff må inn i selve formuleringen

Ida hadde funnet ut at snekkeren hadde overtatt et gammelt verksted etter en eldre kollega. Det var gull. I stedet for Fortell om arbeidet ditt skrev hun: Hva var det første du gjorde den dagen du fikk nøklene til verkstedet? Spørsmålet er åpent, men det peker mot en bestemt dag.

Vi laget fem slike spørsmål på samme måte. Hvert av dem begynte med hva, hvordan eller hva skjedde, og hvert hadde ett konkret holdepunkt hentet fra research. Vi holdt oss unna spørsmål som begynner med hvorfor, når de kunne virke anklagende, og droppet formuleringer som la svaret i munnen på gjesten.

Det som overrasket Ida, var hvor lite som skulle til. Hun skrev ikke flere spørsmål enn før, men hvert av dem bar mer. Hun merket at hun lettere kunne se for seg hva snekkeren ville svare, og det gjorde henne roligere i forkant av opptaket.

• Start med hva, hvordan eller hva skjedde
• Legg ett konkret holdepunkt fra research i hvert spørsmål
• Unngå ledende formuleringer som legger svaret i munnen på gjesten

Det andre vi jobbet med, var oppfølging. Ida hadde ingen forberedt, fordi hun ventet at de ville dukke opp av seg selv. Det gjør de ofte, men bare hvis man lytter etter dem. Vi øvde derfor med et ark der hun noterte tre sett med svar hun kunne tenke seg, og hva hun da ville spørre om videre.

Prinsippet er enkelt: ta et ord fra gjesten og gi det tilbake. Sier han at han var nervøs, spør du hva nervøsiteten handlet om. Nevner han en person, spør du hvordan den personen reagerte. Slike spørsmål er korte, presise og viser at du har hørt etter, noe gjester merker og setter pris på.

Ida øvde høyt med en venninne som spilte snekkeren. Første runde stoppet hun for ofte og hoppet til neste forberedte spørsmål. I andre runde ventet hun to sekunder lenger enn hun synes var behagelig, og svaret hun fikk da, var det beste i hele øvelsen.

Til slutt tok vi for oss siste spørsmål. Idas utkast endte med Er det noe du vil legge til? Det er et snilt spørsmål, men det gir ofte en høflig avvisning. Vi byttet det ut med et som ba gjesten se tilbake: Hva ville du fortalt deg selv den første uken i verkstedet, hvis du kunne?

Et godt avslutningsspørsmål lukker samtalen uten å presse inn nye temaer. Det gir gjesten en mulighet til å oppsummere med egne ord og lar seeren sitte igjen med noe helhetlig. Ida syntes først det føltes for personlig, men etter å ha spilt det gjennom bestemte hun seg for å beholde det.

Vi avtalte også at hun skulle ha et reservespørsmål om selve håndverket, i tilfelle samtalen ble for følelsesladd for gjesten. Å ha en dør åpen i begge retninger er en del av å lede en balansert samtale, og det gjør at man tør å stille de mer åpne spørsmålene.

Ida sendte meg en melding etter innspillingen. Hun hadde brukt omtrent halvparten av spørsmålene sine, fordi snekkeren fortalte mer enn hun hadde regnet med. Det første spørsmålet om nøklene førte til en historie om en støvete høvelbenk, og resten av samtalen vokste ut av den.

Hun var særlig fornøyd med at hun våget å la stillheter stå. Tidligere hadde hun fylt hver pause med et nytt spørsmål. Nå ventet hun, og gjesten fortsatte av seg selv. Hun fortalte også at hun hadde lest tilbake ett av sitatene for å sjekke at hun gjengav det nøyaktig i teksten under videoen.

Det er ikke en dramatisk historie, og det er poenget. God forberedelse av spørsmål gjør samtalen roligere for begge parter. Idas utkast var ikke dårlig fra start, det manglet bare konkrete holdepunkter, og dem fant hun i bakgrunnsstoffet hun allerede hadde samlet.